Forekomst av kjeveleddslidelser hos voksne i Norge og sammenheng med livskvalitet er kartlagt for første gang

Basert på data fra befolkningsstudien Tromstannen har Tannhelsetjenestens kompetansesenter for Nord-Norge nylig publisert den første studien i Norge som kartlegger forekomsten temporomandibulær dysfunksjon (TMD, ofte kalt kjeveleddslidelser) hos voksne i Norge.

TMD ble kartlagt både gjennom spørreskjema og ved klinisk undersøkelse hos nesten 2000 voksne mellom 20 og 79 år i Troms fylke. Klinisk ble det registrert smerte ved lett trykk (palpasjon) av kjeveledd og tyggemuskulatur samt ved å gape (klinisk smerte), og endret funksjon i form av lyder fra kjeveleddet og redusert gapeevne (klinisk dysfunksjon). I spørreskjema rapporterte deltagerne smerte fra ansikt- og kjeveledd og hodepine, samt endret funksjon i form av vansker med å gape høyt, lyder fra kjeveleddet eller låsing av kjeveleddet.

Det var høyere forekomst av kliniske tegn på TMD enn for selvrapporterte plager, men de selvrapporterte symptomene, særlig de smerteassosierte, var sterkest korrelert til livskvalitet. De vanligste kliniske symptomene på TMD var lyder fra kjeveleddet og ømme tyggemuskler, og de vanligste selvrapporterte plagene var hodepine og lyder fra kjeveleddet. TMD assosiert smerte var vanligst blant de yngre deltakerne, mens endret funksjon var vanligst blant de eldre. Dårlig generell- og oral helse var forbundet med høyere forekomst av TMD-assosiert smerte. Kvinner hadde høyer forekomst av både selvrapporterte plager og kliniske tegn på TMD enn menn hadde.

Selvrapportert kjeve- og ansiktssmerte brukes ofte som mål på TMD i epidemiologiske studier, der forekomsten i vår studie var på 5% blant kvinner og 2% blant menn. Dette viser at plager fra kjeveledd og tyggemuskulatur er vanlig, men forekomsten er likevel noe lavere enn hva som er funnet i lignende studier fra andre land der forekomsten ligger mellom 6-15% hos kvinner og 3-10% hos menn. Det at selvrapportert smerte fra kjeveledd og tyggemuskulatur viste sterkest sammenheng med redusert livskvalitet indikerer at det bør vektlegges mer enn funn ved klinisk undersøkelse.